Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

Livets mirakler

I disse tider er det nesten 2 år siden jeg for første gang holdt en positiv graviditetstest i hånden. Men lite viste vi,  at de drømmene som lå i den testen, bare skulle bli et svakt minne 20 uker senere...

1 år etter min første test. Skulle jeg nok en gang holde en positiv test i hånden, denne gangen skulle drømmene følge oss videre.

Det er rart å tenke på, at for 1 og 2 år siden var jeg gravid på denne tiden og nå i dette øyeblikk mens jeg skriver innlegget. Ligger jeg i sengen med min yngste datter som sover luren sin.  I teorien skulle jeg hadd en til,  men hun bor ikke sammen med oss.

Til tross for en vond fortid, har jeg endelig sett at fremtiden kan bringe godt med seg . Etter stormende skyer, titter solen forsiktig frem.. Og viser oss livets mirakler !

Jeg har blitt mamma!...Igjen.

Hei!

Nå er det en god stund siden jeg har skrevet noen innlegg, men på en måte er det bra, for da har ikke hodet mitt vært fullt av tanker som trengte å komme ut. Men det har skjedd litt siden sist, jeg har blitt mamma !...Igjen.. For 10 uker siden ville vår lille Kristine Marie ut i verden, helt plutselig uten noen forvarsel. Med sine 3410 g og 47 cm, tok hun oss med storm. Så perfekt! Vårt lille hjerteplaster har skapt lys og farger i hverdagen igjen.

Denne tiden skal jeg bare være lykkelig og glad, kose meg med den lille babyen som vi endelig fikk lov til å ta med oss hjem. For det meste er jeg lykkelig, så lykkelig, men dessverre kjenner jeg enda på sorgen og savnet etter Ingrid. Til tider skammer jeg meg over å sørge når jeg har verdens vakreste skatt her i mine armer. Har jeg egentlig lov til å være lei meg? 

 

Jeg har fått lov til å sette to jenter til verden, men jeg får bare lov til å se en vokse opp. Jeg får bare se en utvikle og forme seg til det mennesket hun er ment å bli. 

 

Nå må dere ikke tro at jeg bare går rundt å er lei meg, for det er virkelig ikke tilfelle. Når jeg ser på min lille datter, blir jeg så varm og glad langt inn i hjertet mitt. Hun fyller en del av hjerte mitt som har vært såret.Hun gir dagen min en glede som ikke kan beskrives. Hun er den som har begynt å lappe hjerte mitt sammen. Mitt hjerteplaster!



 


 

Svangerskaps oppdatering uke 32

UKE 32



 

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei32 Uker

 Igjen til termin:  8 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Bestemt, men hemmelig inntil videre.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser.

  Vann i kroppen/hevelser: Litt i legger som jeg har lagt merke til. 

 Søvn: Sover godt, slitsomt å stå opp om natten for å tisse eneste.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt.


 Nyeste innkjøpBabysitter

♥ Utstyr som manglerIkke mye som mangler, bare sånne kjedelige ting. 

 Vektøkning: 3 - 4 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 7. Desember

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Rastløse legger, blir nummen i fingrene når jeg sover (Karpal tunnel syndrom) 

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, tar det egentlig som det kommer.

♥ Sulten: Litt større appetitt enn tidligere, men prøver å spise normalt. 

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Begynner vel å bli litt utålmodig, vil bare være bli ferdig med å gå gravid og få henne ut i armene mine.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Merker magen begynner å bli større, så det å komme seg opp av sofaen og bøye seg ned begynner å bli tungt.

 



Bilde

En tung påminnelse

1. Desember og vi går inn i ei tid som jeg egentlig synes er veldig koselig, men som også er vanskelig. Det gjelder nok ikke bare meg, men mange andre som har mistet en eller flere som stod dem nær. I fjor ville jeg hoppe over hele advent og jul, ingen ting ville bli som det skulle, ikke en gang i år vil det bli som det skulle. Jeg holder fremdeles litt fast i den lille drømmen jeg fikk, da jeg gikk gravid med Ingrid. I teorien skulle vi hatt en liten jente på nesten 1 år, som skulle feiret sin aller første jul sammen med oss. I år igjen, skal vi forhåpentlig vis feire den siste julen vær for oss. Neste jul har vi en liten jente som skal feire sin første jul.

I år gleder jeg meg faktisk litt til jul igjen, selv om jeg så gjerne skulle hatt den lille jenta vår sammen med oss her. Bakt pepperkaker, laget julepynt og julegaver. Skape gode tradisjoner og minner for Ingrid. Julen er for barna , for den er så magisk og koselig. Jeg har bestandig gledet meg til jeg fikk barn, slik at julen skulle få en mening igjen etter jeg ble "voksen". Slik som vi følte som små. 



 

 

9 uker igjen

Hei, nå er det en stund siden det har kommet noen oppdateringer fra meg. I dag er det 9 uker igjen til termin!

 

UKE 31

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 31 uker

 Igjen til termin:  9 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Bestemt, men hemmelig inntil videre.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser. 

  Vann i kroppen/hevelser: Litt, spesielt i leggene. 

 Søvn: Sover greit, slitsomt å stå opp om natten for å tisse..

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Nyeste innkjøp Litt votter og slikt.

♥ Utstyr som manglerMangler egentlig ikke noe spesielt, har fått inn det meste nå. 

 Vektøkning: 3 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 30. november 

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager Hender som dovnere på natten mens jeg sover, ellers er jeg i fin form.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, tar det egentlig litt som det kommer.

♥ Sulten: Litt større appetitt enn tidligere, men prøver å spise normalt. 

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Begynner vel å bli litt utålmodig, vil bare være bli ferdig med å gå gravid og få henne ut i armene mine. Men det er jo enda en god stund til.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Nei

♥ Tungt: Merker magen begynner å bli større, så det å komme seg opp av sofaen og bøye seg ned begynner å bli tungt.

 

Bilde

 

Oktober med vonde minner

Oktober er en måned jeg har gruet meg til helt siden i fjor. Oktober var måneden vi mistet vår første skatt og måneden vi måtte følge henne til sitt siste hvilested, helt uten å få bli ordentlig kjent. 

 

Jeg har blitt tatt tilbake i tid nærmest. De vonde minnene som var så godt som begravet, har kommet mer eller mindre frem igjen. Jeg ser for meg alt sammen. Smertene, tårene og den dypeste og vanskeligste sorgen jeg noen sinne har kjent. Jeg ser for meg den lille jenta vår, som kjemper for å klare og puste mens hun ligger tett og godt opp mot brystet mitt. Det er egentlig det aller tyngste minnet jeg har, å se henne slite, ha det tungt... 

 

Minnet av den lille kroppen hennes når det hele var "slutt", var ikke det verste. For da viste jeg hun ikke hadde det vondt lengre. Trengte ikke kjempe mer, hun hadde det bare godt etterpå. Det er en rar tanke. Å være glad for at det hele var over, men slik er det bare. 



Bilde fra bursdagen hennes

 

I år har vi klart å skape litt bedre minner. Vi kom oss igjennom de spesielle datoene. Vi feiret den første bursdagen hennes samme og skapte en koselig dag ut av det. Vi kjøpte oss hus og har nå flyttet inn. Vi kjøpte oss barnevogn som jeg gleder meg utrulig mye til å vise frem, med henne i. Vi har skrudd opp barnesengen som hun skal sove i. Denne oktobermåneden ble faktisk mye bedre enn det jeg hadde sett for meg, selv om den også har vært tung og litt trist. 

 

                                                                

 

Nå har jeg ca bare 2 måneder igjen å jobbe før det er ut i permisjon, og vårt lille mirakel kan være rett rundt hjørne. Tiden går så alt for fort, og jeg kjenner det er litt skremmende. Skremmende at det hele snart er over, skremmende at vi snart har henne her, skremmende at vi skal få lov til å ta henne med hjem. Det er en litt skremmende tanke at det hele kanskje kommer til å gå bra denne gangen. Men, jeg tør ikke slappe helt av og glede meg alt for mye. Det er fremdeles mye som kan skje. Selv om jeg har en veldig god følelse av at nå er det vår tur. 


 

Svangerskapsoppdatering uke 25

UKE 25

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 25 uker

 Igjen til termin:  15 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Bestemt, men hemmelig inntil videre.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser. Blir bare sterkere for vær dag som går.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit, slitsomt å stå opp om natten for å tisse..

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. Litt mer følelser i sving denne måneden, siden det er 1 år siden vi mistet og måtte begrave vår førstefødte.

 Nyeste innkjøp Ingen nye innkjøp for øyeblikket

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. 

 Vektøkning: 1 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 19. oktober

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet, halsbrann og  rastløse legger.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Litt større appetitt enn tidligere, men prøver å spise normalt. 

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Begynner vel å bli litt utålmodig, vil bare være bli ferdig med å gå gravid og få henne ut i armene mine. Men det er jo enda en god stund til.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Merker magen begynner å bli større, så det å komme seg opp av sofaen og bøye seg ned begynner å bli tungt.

 



Bilde 

1 år siden du så verden alt for tidlig..

Klokken 01.18 i natt var det nøyaktig 1 år siden vår lille engel så dagens lys for første gang, men dessverre alt for tidlig. For 1 år siden raste min verden i grus og jeg selv falt ned i et mørkt hull. Sorgen bærer vi enda på, like mye som for 1 år siden, verken mer eller mindre. Jeg har fremdeles dårlige dager, der savnet er litt større og tyngre. Dette året bærer preg av mørke hull, som jeg rett og slett har glemt deler av. 

 

Det er rart å tenke på hvor fort 1 år går, men samtidig så sakte. Det har vært tøft å komme seg igjennom alt sammen. Drømmer og ideer om hvordan dette året egentlig skulle ha vært, som aldri ble noe av. Selv om alt ble som det skulle... Den dag idag, tenker jeg like mye på henne som i starten. Lurer fremdeles på hvem hun kunne ha blitt, om hun bare hadde fått vokse opp. Hvordan hun hadde sett ut, oppført seg. Hvem skulle du vært? Fremdeles klarer jeg ikke å forstå, hvorfor nettopp du ikke skulle få fortsette å være sammen med oss, og nei, det er ikke alt vi skal forstå. Men noen dager, vil jeg svært gjerne ha en grunn for at alt ble som det ble..



 

I løpet av dette året, ble vi gravid på nytt. Nesten nøyaktig 1 år etter at jeg ble gravid med Ingrid, var jeg gravid igjen. Selv ikke nå kunne jeg forstå resultatet av testen, det kunne da ikke være sant, men det var det. Å bli gravid igjen har faktisk vært litt godt. Godt å ha noe annet å fokusere på. For jeg skal innrømme, at sorgen etter Ingrid har vært altoppslukende til tider. Nå kan jeg ikke bare fokusere på Ingrid, jeg har to å fokusere på. Men det har ikke bare vært en dans på roser. Jeg har vært redd og bekymret for at det samme skal skje igjen nå også. Den reddselen har ikke vært så sterk. Det er som om noen beroliger meg. For alt skal gå bra denne gange. Lillesøster skal få lov til å vokse opp sammen med oss, og få lære om storesøster som bor i himmelen med alle de andre som vi er veldig glade i. Passer på oss i det fjerne land... 



Hipp hipp hurra for vår største prinsesse, som fyller 1 år i dag! Vi savner deg kjempe masse og ønsker at du fremdeles var sammen med oss. Håper du får en fin feiring i himmelen sammen med de andre englebarna, med masse gaver, kaker, godteri og alt som hører til i en barnebursdag. Mamma og pappa elsker deg høyere enn himmelen og mer til ♥

 

 

 

Svangerskapsoppdatering uke 24

UKE 24

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 24 uker

 Igjen til termin:  16 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Bestemt, men hemmelig inntil videre.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser. Blir bare sterkere for vær dag som går.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Nyeste innkjøp Hårpynt og tøfler.

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. 

 Vektøkning: 1 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 19. oktober

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet, halsbrann og  rastløse legger.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Litt større appetitt enn tidligere, men prøver å spise normalt. 

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Begynner vel å bli litt utålmodig, vil bare være bli ferdig med å gå gravid og få henne ut i armene mine. Men det er jo enda en god stund til.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Nei, ikke egentlig. Men kjenner på kroppen at den blir fortere sliten. 

 

Babyverden

 

Svangerskapsoppdatering uke 23

Endelig er uke 22 over og jeg har offisielt lengre gravid enn sist gang, og jeg håper på å være gravid i flere uker til. 

UKE 23

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 23 uker

 Igjen til termin:  17 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Ikke bestemt, men vi har noen forslag.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser. Beste følelsen som finnes.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Nyeste innkjøp Bilstolpose og stelleveske.

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. 

 Vektøkning: 1 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 19. oktober

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet, halsbrann og  rastløse legger.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Litt større appetitt enn tidligere, men prøver å spise normalt. 

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Begynner vel å bli litt utålmodig, vil bare være bli ferdig med å gå gravid og få henne ut i armene mine. Men det er jo enda en god stund til.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Nei, ikke egentlig. Men kjenner på kroppen at den blir fortere sliten. 

 



Babyverden 

Bli alene i kroppen min igjen

De siste ukene har jeg gått rundt med tanken at jeg gleder meg til jeg er alene i kroppen min. Gleder meg til jeg kan føle meg vel i kroppen min igjen. Gleder meg til å prestere på samme nivå som før jeg ble gravid.

 

Så kommer frustrasjonen over disse tankene. Følelser av at jeg ikke setter pris på å være gravid igjen, på grunn av at jeg har ønsket helt siden vi mistet Ingrid, å bli gravid igjen. På grunn av at det er så mange der ute som hadde ofret hva som helst for å bli gravid.

Men jeg setter uendelig pris på at jeg er gravid. For jeg vet det er ingen selvfølge, selv om jeg ikke har hatt noen problemer med å bli gravid selv.

Dette svangerskapet har jeg ikke vært like aktiv som jeg var i det forje. Det handler ikke om at jeg tror når man er gravid, så er man unnskyldt å kunne ligge på sofaen hele dagen. Det handler mer om at de første 16 ukene var jeg plaget med kvalme som gjorde det nok å være på jobb. Og når man sliter med å spise nok, på grunn av dårlig matlyst, valgte jeg heller å slappe av etter jobb og spare på de kaloriene jeg fikk i meg. Men det betyr ikke at jeg lå på sofaen vær dag.

Det handler også om at jeg tar litt forhåndsregler , nettopp på grunn av hvordan det første svangerskapet gikk. Jeg har valgt å ta det mer med ro og ikke late som om jeg kan klare alt. Nå i tillegg kjenner jeg bare mer og mer at jeg er gravid og kroppen klarer ikke like mye som den har gjort.

Svangerskapsoppdatering uke 22

Nå er vi kommet til den uken jeg virkelig bare vil bli ferdig med. Om ca 4 dager er jeg like langt på vei som da Ingrid ble født... 

UKE 22

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 22 uker

 Igjen til termin:  18 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Ikke bestemt, men vi har noen forslag.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser til tider. Beste følelsen som finnes.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Nyeste innkjøp Klær, tepper, vaskekluter, gulpekluter, sengklær og håndkler. 

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. Så skal jeg også kjøpe en bilstolpose. 

 Vektøkning: 1 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 26. september

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet som kan bli litt slitent til tider, men ikke noe voldsomt enda. Rastløse legger og litt halsbrann.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Spiser normalt.

♥ Dilla på: Har egentlig ingenting

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Nei, men gleder meg til vi endelig får henne i armene våre.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Nei, ikke egentlig. Men kjenner på kroppen at den blir fortere sliten. Er litt tyngre psykisk på grunn av at vi nærmer oss tiden vi mistet i fjor

 

Bilde

 

Uke 21

UKE 21

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 21 uker

 Igjen til termin:  19 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Ikke bestemt, men vi har noen forslag.

 Aktivitet innenfra:  Kjenner godt med bevegelser til tider. Beste følelsen som finnes.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Utstyr:  Har en god del utstyr, orker ikke ramse opp alt.

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. Så skal jeg også kjøpe en bilstolpose. 

 Vektøkning: 1 kg ca til nå.

♥ Neste kontroll: 19. september

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet som kan bli litt slitent til tider, men ikke noe voldsomt enda. Rastløse legger og litt halsbrann.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Spiser normalt.

♥ Dilla på: Veldig glad i epler

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Nei, men gleder meg til vi endelig får henne i armene våre.

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Nei, ikke egentlig. Men kjenner på kroppen at den blir fortere sliten. Er litt tyngre psykisk på grunn av at vi nærmer oss tiden vi mistet i fjor

 



Babyverden
.

 

 

Halvveis i svangerskapet

Nå er det ca 2 uker til jeg er like langt i dette svangerskapet som jeg kom til med Ingrid. Jeg kjenner på følelsen, hva om, kommer snikende dag for dag. For hva om det skjer igjen?

Heldigvis har jeg time til kontroll i neste uke, så da får jeg vite hvordan ståa er. I uke 10 og 15 var jeg også inne på kontroll for å måle livmorhalsen. Så langt har den vært fin og lang og jeg håper den fremdeles er det.

Engstelser dette svangerskapet har ikke vært så mye av som jeg hadde trudd. Kanskje fordi jeg forberette meg på at det faktisk kunne bli et tilfelle. I tillegg bestemte jeg meg for at det som skjedde sist, ikke skal ha noen påvirkning. Jeg vil kose meg like mye denne gangen.

Nå håper jeg de neste 2 ukene går fort, så jeg kanskje kan slappe enda litt bedre av...

Svangerskaps oppdatering uke 20

UKE 20

  Termin: 29.Januar 2017

 På vei: 20 uker

 Igjen til termin:  20 uker

 Kjønn:  Prinsesse

 Navn:  Ikke bestemt, men vi har noen forslag.

 Aktivitet innenfra:  Kjent siden jeg var 16 uker. Ikke regelmessig enda, men kjenner både romstering og små bevegelser. Kraftige nok til tider at samboer også kan kjenne.

  Vann i kroppen/hevelser: Nei, ikke som jeg har merket. 

 Søvn: Sover greit.

♥ Humør: Humøret er bra, kan jo selvfølgelig svinge litt. 

 Utstyr:  Har en god del utstyr, orker ikke ramse opp alt.

♥ Utstyr som manglerAv de store tingene så mangler vi vogn og vippestol. Ellers er det klær, håndklær og slike ting. Så skal jeg også kjøpe en bilstolpose. 

 Vektøkning: Ikke noe særlig, gikk litt ned i starten på grunn av dårlig matlyst. Har ikke veid meg heller på en stund.

♥ Neste kontroll: 15. september

 Melk i brystene: Nei, ikke enda. )

♥ Plager: Bekkenet som kan bli litt slitent til tider, men ikke noe voldsomt enda.

♥ Strekkmerker: Ingen nye

♥ Kynnere: Nei

♥ Barnerom: Blir å sove sammen med oss de første månedene

♥ Om fødselen: Tenker ikke så mye over det, enda en godt stund til.

♥ Sulten: Spiser normalt.

♥ Dilla på: Veldig glad i epler

♥ Høygravid:  Ikke enda

♥ Utålmodig: Neigleder meg til vi endelig får henne i armene våre

♥ Hode festet: Nei

 Sykehusbaggen: Litt tidlig enda

♥ Tungt: Nei, ikke egentlig. Men kjenner på kroppen at den blir fortere sliten.

 



 

En pause

Livet har en begynnelse og livet har en slutt. Noen er så heldige å få mer tid enn andre. Vi alle vet at vi en dag skal reise videre, at vår tid er forbi og ikke for alltid. 

 

Dessverre vil vi alle en eller annen gang møte på døden, enten det er blant kjæledyr, venner eller familie. Og uansett hvor mange vi mister i løpet av vår tid, blir det neste møtet aldri noe lettere. Det å miste noen er grusomt, rett og slett. De siste 2 - 3 årene har jeg mistet flere som har stått meg nær. Selvfølgelig det gjør meg ikke noe spesiell av den grunn. Men nå er jeg sliten og lei av å miste de kjære rundt meg, og trenger rett og slett en liten pause nå. Jeg kjenner på kroppen at den enda er sliten etter i fjor og at tankene fort vender tilbake i slike situasjoner.

I dag ble nesten en absurd dag. Jeg hadde min første time til kontroll hos jordmor. Vi fikk høre hjertelydene og vite at alt så normalt ut hos meg også. Lykkelig og fornøyd dro jeg på jobb. En time etter at vi hørte på hjertelydene til vårt lille under, var det et annet slitent hjerte som slo for aller siste gang. 

Nå får du endelig hvile og fred bestemor. Og endelig får du komme sammen med bestefar som du har savnet så veldig. Pass godt på den lille jenta mi, så ses vi en annen gang ♥



 

 

 

Det blir en....

Hei !

 

Den 1.september hadde vi time for den ordinære UL-kontrollen. Der fikk vi se en frisk og aktiv liten baby, som både sparket og bokset inne i magehuset. 

Det vi også fikk vite, var kjønnet..



Hils på lillesøster <3

En søster i himmelen

Å vente en lillesøster eller en lillebror er ikke helt det samme uten storesøster sammen med oss. En storesøster som skulle få lov til å ta del i det store som skjer inne i magen til mamma. Der et nytt menneske skal utvikle seg og ta en del i samfunnet. Følge med på magen som sakte men sikkert bare blir større og større for vær dag som går og kanskje ikke skjønne alt som skjer heller.  Storesøster som skulle lære bort sine egne erfaringer og lære lillesøster/lillebror om den store verden. På den annen side, så er det ikke alle som har en storesøster oppe i himmelen som passer på. 

 



 

 

 

Et nytt kapittel

Hei! Nå er det en god stund siden jeg har skrevet noe her, rett og slett fordi jeg ikke har trengt det lenger. Jeg hadde fått luftet hodet og hjertet mitt for dere. Mange leste innleggene mine, kjente seg igjen og sendte meg mange støttende og gode tilbakemeldinger. Bloggen min ble opprettet nettopp for det hovedmålet, en slags terapi som hjalp meg med å gå videre i livet. 

Nå føler jeg et behov for å komme tilbake for å dele med dere noen av mine nye tanker. I mai fant vi ut at vi skulle bli foreldre på ny og at Ingrid skal få seg en liten bror eller søster. Vi gleder oss masse, men gleden for min del, blir av og til tatt av en liten frykt for at noe av det samme skal skje igjen. Eller at noe annet skal skje nå også, selv om jeg har en god magefølelse at det går vår vei nå. Jeg får tettere oppfølging noe som er en stor lettelse for meg og barnefar, for nå har vi en plan å følge. Jeg er faktisk ikke redd, noe som jeg tenkte kom til å skje. Jeg er mer lykkelig for at jeg er gravid igjen og har et fokus på at det som skjedde sist, ikke skal påvirke dette svangerskapet. 

 

 



 

Nå starter vi på et nytt kapittel og en ny reise med et nytt svangerskap. I januar 2017 er det meningen at denne lille huleboeren skal melde sin ankomst. Jeg håper at dere vil følge meg på denne reisen også. 

Jeg skulle bli mamma

For snart et år siden, hoppet hjertet mitt over ett hakk. Jeg glemte og puste å ble svimmel. Jeg var gravid. Det som bare skulle bli en avkreftelse på noen dagers mistanker. En glede jeg hadde sett for meg at jeg aldri ville få oppleve. Der var det. Svart på hvitt, men var det sant? Var det en feil? Jeg kunne da ikke være gravid? Ikke jeg? 



 

Men det var jeg. Reddselen og sjokket forsvant sakte men sikkert og ble erstattet med glede og drømmer for fremtiden vår, med et lite barn ved vår side. Et barn som skulle berike vår hverdag. Berike livet vårt med så mye godt og glede. Vi var overlykkelige, vi skulle ha et barn sammen og resten kunne nesten ikke bli bedre...

En graviditet er ingen selvfølge og det er mange som vet. Å høste frukten etter en graviditet er heller ingen selvfølge, selv om du kommer over de 12 magiske ukene. 



 

For snart et år siden fantaserte jeg om hvordan ting ville være nå. Hverdagen fylt med bleieskift og gulp, men også så mye kjærlighet som bare andre foreldre kan forstå. Jeg så for meg en fremtid med frykt for mitt barn, en frykt for at barnet mitt skulle bli skadet på noen som helst måte. Nå trenger jeg ikke frykte mer for barnet mitt, for hun kommer aldri til å bli skadet. Der hun er nå, finnes det ikke noe vondt. Bare godhet.. Jeg så for meg glade og lykkelige dager, men også stress og frustrasjon. Jeg så for meg alt som hører til når et barn kommer til verden. Alt jeg så for meg, ble jeg snytt for. Jeg hadde gjort hva som helst for våkenetter, bleieskift og gulp.

Som gravid kan du ikke vente med å få babyen din i armene. Få ta dette barnet med hjem. Jeg fødte mitt barn, men fikk ikke ta henne med meg hjem... 



 

Sorgen

Det er rart hvor mye vi kan lure hodet og underbevisstheten vår. At vi kan få hodet til å tro en ting, mens sannheten har vært helt motsatt.  

Sorgen gikk mer inn på meg enn det jeg liker å innrømme. Både for meg selv og ikke minst andre rundt meg. Jeg har ikke villet innse hvor vondt det har gjort i hjertet mitt, ei har jeg villet vise andre det. Å miste henne tok mer knekken på meg enn det jeg trudde var mulig. Så langt nede som jeg har vært, har jeg aldri kunnet forestille meg var mulig. Og ikke tror jeg alle heller har skjønt hvor langt nede jeg egentlig var en periode. Jeg prøvde så godt jeg klarte å holde masken oppe. Når anledningen bydde seg og jeg var ute av synet for andre, knakk jeg sammen for å slippe det lille trykket, akkurat nok for å skjule resten.

Jeg har hatt det fryktelig vondt, i hjertet og langt inn i sjelen. Kropp og sinn har føltes tomt og jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle klare å leve videre uten henne. Jeg har lurt på hva galt jeg har gjort i livet for å bli straffet på denne måten. Var det min skyld? Kunne jeg ha forhindret det? Om og om igjen. Men nå vet jeg, alle fall litt. Nok til å komme meg videre en liten bit. Men har jeg egentlig kommet meg videre eller henger jeg igjen i fortiden? 

Sorgen er en tung prosess som vi alle kommer igjennom på en eller annen måte. Og alle vi, har forskjellige måter å takle denne prosessen på. 

Ting er bedre nå enn før. Mer stabilt enn det var i starten. Avstanden mellom de gode og de dårlige dagene øker mer og mer, der de gode blir flere av. Men jeg har fremdeles tunge dager der ting ikke gir helt mening. Der sannheten er tyngre å takle.Og de vonde minnene kommer frem igjen, skyver vekk de vakre og gode minnene. De dagene tillater jeg meg selv å møte. Du må falle litt for å klare å reise deg igjen. 

Jeg håper at å innrømme for meg selv hvor vondt jeg egentlig har hatt det, er et skritt i riktig retning. At det hjelper meg et skritt videre i prosessen. 



 

 

 

Er det greit?

Er det greit jeg blir lei meg når jeg ser andre gravide, foreldre som koser seg meg barna og får lov til å oppleve så mye godt og trist sammen med dem?

Er det greit jeg blir misunnelig på deg som fikk lov til å beholde barne ditt, at du har noe som jeg ikke fikk og får lov til å kose og le sammen med ditt barn?

Er det greit jeg ønsker så mye mer enn det jeg allerede har fått? 

Er det greit jeg blir litt sint, når jeg føler du prioriterer litt feil med tanke på tid sammen med barnet ditt? 

Forstår du at jeg kan bli det? 

 

Selv om jeg blir både sint, lei meg og misunnelig, så unner jeg deg alt sammen mer enn noe annet. Mer enn du kanskje kan tenke deg til. For jeg vet hvordan det er å miste barne sitt, miste en del av seg selv. For det gjør du, selv om andre kanskje ikke ser det... Jeg vet hvordan det er, å vite om alt man går glipp av med sitt eget barn. Alle drømmer og tanker man hadde, hvisket vekk på bare noen få sekunder.

 

Inni meg føler jeg meg litt ekkel når disse tankene kommer. Jeg får en følelse av at det ikke er greit å tenke slik, at jeg på en måte ikke unner dem alt godt. Men jeg gjør jo det, jeg ønsker dem ikke så vondt som jeg har hatt det og har det.  For det gjør fremdeles vondt, like vondt som i starten, men jeg bærer det helt annerledes. Kanskje ser ikke alle det like godt på meg lenger, men jeg har det vondt ,veldig. 

 

Men som jeg allerede har sagt, jeg unner dere bare godt. Ingen skulle ha måttet gå med en slik smerte som alle vi foreldre som har mistet et eller flere barn gjør. Det å gå videre er ikke lett og det å gå videre tror jeg ikke alle helt forstår hva går ut på heller. Videre går vi uansett, men uansett hvor mange dager, måneder eller år det går og lengre ut i livet vi kommer, så vil de barna vi har mistet bestandig være i tankene våre. Å gå videre gjør vi egentlig allerede etter at døden har vært der. Ja, vi vet livet må gå videre, men sorgen og barnet følger fremdeles med. Å gå videre betyr ikke at vi skal glemme.

 

 

 

Å ikke ha kontroll

Jeg er en person som egentlig liker å ha kontroll, vite hva som skal skje og når det skal skje.Når jeg føler jeg ikke har kontroll blir jeg stresset og urolig. Livet har vi dessverre ingen kontroll på, uansett hvor mye du ønsker å ha det. Uansett hvor mye du planlegger og organiserer, så kan du aldri garantere at det går etter din plan. Universet og Han der oppe. Han har en plan for oss alle, liker jeg å tro. Det er kun Han som vet hvordan livet ditt kommer til å ende, men du er med på å bestemme det litt selv, ved alle valg vi tar i livet.

Har du noen gang tenkt på at det valget du akkurat tok, vil senere i livet ha en eller annen innvirkning? Var det et bra valg som vil gagne meg senere i livet, eller var det et dårlig? I det siste føler jeg at mine tidligere valg har ødelagt for meg, alt som jeg hadde planlagt og sett for meg. Har på en eller annen måte ikke blitt noe av, hindringene har vært så store at jeg ikke har klart å komme meg over dem. Jeg føler universet går i mot meg på så mange punkter, derfor undres jeg. Hva er planen for meg? Hva er min fremtid? Vil jeg lykkes en gang? Eller har jeg gjort noe fatalt galt, å dette er en måte å straffe meg på? 

Nei, universet straffer meg nok ikke... Men slik blir tankene etter en stund, når du føler at alt bare går imot deg og ikke med deg. En dag, når det blir min tur, så går vel noe min vei. Det som var ment å gå min vei.



 

Ryddet i knuste drømmer

Hei min lille prinsesse!

På mange måter er det godt å skrive til deg her. Det føles som om jeg sender et brev til deg opp i himmelen. Min måte å holde kontakten med deg. I dag da jeg gikk inn på gjesterommet, et rom som jeg går innom veldig mange ganger ellers. Rommet som en dag skulle bli ditt når du ble stor nok til å sove på eget rom. I dag ble jeg trekt mot stellebordet som vi rakk å få tak i, mens du enda var i magen min. I den har vi lagt alt som skulle bli ditt, inkludert klærne dine. 

De er så små, så myke og gode. Det er ikke så mange plagg, mer rakk vi ikke å handle inn og ikke hadde du bruk for noe av det vi allerede hadde fått tak i. I dag måtte jeg brette det pent sammen etter at jeg var ferdig. Det kunne ikke lenger ligge i en ball i en pose fra HM. Så nå ligger det pent og brettet på plassen sin. Klar til du en dag kanskje blir storesøster til en liten bror eller søster. Slik at de kan få lov til å bruke klærne etter sin vakre søster som bor i himmelen. 
 

Jeg føler at mye har skjedd med meg dette halvåret. Både i tankene og sjelen min. I starten trodde jeg aldri det kom til å bli mulig å bli glad igjen. Føle seg lykkelig, til tross for at mange sa det vil bli bedre. Det er faktisk mulig. Det har tatt tid og mye jobb med meg selv, men endelig føler jeg meg mye lettere. Det vil nok ikke bli helt slik som før vi visste om deg, men det kan jeg lære å venne meg til.  Du har vært styrken og motivasjonen min til å komme meg dit jeg er i dag, og jeg takker deg for å ha pushet meg.

 



 

Min kjære lille...

Min kjære lille prinsesse!

Så fort tiden går. På fredag var det allerede et halvt år siden du beriket livene våre på en spesiell og unik måte, som bare selvfølgelig du kan. Du viste oss en side av livet vi aldri hadde sett før, både på godt og vondt. Du gav meg tittelen mamma, en tittel jeg har sett frem til lenge før du ble til. Du oppfylte mitt høyeste ønske, nemlig å bli en mamma. Reisen vi skulle ha sammen, ble dessverre ikke helt slik som jeg hadde tenkt meg, men det går fint. Jeg ser litt annerledes på det nå, og det tror jeg ville gjort deg stolt av mammaen din. Jeg håper du er stolt av meg, stolt av hvor langt jeg har kommet meg. Hvor godt jeg har begynt å få det, til tross for omstendighetene.



 

 

I dag tok jeg mot til meg. I dag begynte jeg å se på stein til deg. Nå må vi komme oss helt videre og lukke dette kapittelet, slik at vi kan starte på et helt nytt sammen. Jeg ble veldig fornøyd, så nå gleder jeg meg til pappaen din kommer hjem i morgen. Så jeg kan vise han hva jeg har funnet, slik at han også kan komme med sine innspill og ønsker. 

 

                                                                           
 


Min lille engel. Jeg lurer sånn på hvordan du har det. Ser du at jeg har prøvd å jobbe med meg selv? At jeg prøver å slippe det lille halmstrået jeg har klamret meg fast i, det lille halmstrået jeg har prøvd å fortrenge. Ser du det? Jeg prøver å minne meg selv på at du aldri blir borte fra meg, at jeg alltid vil være mammaen din, always ! Du er og vil for alltid være den lille jenta mi. Men ja, jeg savner deg. Vær eneste dag, noen dager mer enn andre. Men jeg klarer det, noen dager må jeg ta det sekund for sekund, andre skritt for skritt. En dag av gangen har blitt en viktig tanke hos meg.

Mitt alt, min største kjærlighet. Elsker deg til månen og tilbake! 

Et halvår på godt og vondt

I morgen er det et halvt år siden alt ble bokstavelig talt snudd på hodet. Der livet mitt ikke lenger hadde noen mening. Verden var et fælt sted å leve i. Om kun få timer, er det et halvt åre siden jeg fødte en liten jente som var alt for liten til denne verden, selv om hun var så sterk. 

I et halvt år har hverdagen vært en stor berg og dalbane. Et halvår fylt med masse tårer, sinne, frykt, fortvilelse, men også en masse læring om meg selv, latter og et nytt perspektiv på livet. Det er et halvår jeg så gjerne skulle vært foruten, men samtidig ikke. Jeg fikk lov å oppleve å bli mamma til den fineste jenta jeg selvfølgelig vet om. Jeg har fått lov å føde mitt eget kjøtt og blod ut i den brutale verden, samtidig som jeg også måtte se henne forsvinne fra denne verden like fort. Det har ikke vært lett å leve videre uten et barn som en har født inn i verden, men det går og jeg skal fortsette reisen videre uten henne. Hun er i livet mitt uansett.

Tiden har gått så alt for fort. Raskere enn jeg så for meg. Jeg hadde mange drømmer om hva som skulle skje, men ingen av de drømmene har egentlig gått i oppfyllelse. Å drømme tror jeg er på tide å legge på hylla for en stund, det går uansett bare i vasken. Det beste er å ta livet som et kommer, om du liker det eller ei...

På lykketoppen

De siste dagene og ukene har jeg følt meg bedre enn på lenge, mer glad, mer levende. I påsken klarte jeg også å legge det meste på hyllen for en stund. Jeg tenkte på henne, men ikke i den grad jeg har gjort tidligere. Det ble på en måten en ferie som jeg så sårt trengte. Jeg var på lykketoppen å koste meg, men nå er det slutt

Jeg føler en nedoverbakke står for tur. Presset som har ligget over brystkasse min kommer stadig tilbake. Det føles i alle fall slik. Ting begynner å bli urettferdig igjen og savnet vanskelig. Jeg ønsker ikke å ha det slik, det er slitsom og utmattende. Samtidig kommer en skuffelse, en skuffelse over at jeg ikke klarte å beholde barnet mitt. Samtidig en frykt for at jeg aldri skal klare det, at det skal skje igjen eller at jeg aldri vil bli gravid på ny.Jeg kommer meg ikke videre på denne måten. Hvorfor skal det være så vanskelig å slippe taket? Hvorfor skal det være så vanskelig å gå videre? Jeg har levd uten henne før, da kan jeg vel leve videre uten henne? 

Ønsket om en ny graviditet blir bare større og større, i tillegg skuffelsen over at ingenting skjer. Det er snart 6 måneder siden hun måtte dø. Jeg fikk høre av venner og familie at jeg nok sikkert kom til å være gravid igjen i løpet av et halvt år. Hvorfor sa dere det? Hvorfor gav dere meg slike håp? Jeg vet dere ikke mente noe med det, men det skapte en forhåpning og forventning, som nå ikke er blitt innfridd. Det gjør meg trist, redd for at jeg ikke lenger kan bli gravid. Ja, man kan bli gravid når du minst venter det. Men det er så lett å si og en setning jeg er så lei av... Jeg prøver å ikke stresse, men det er heller ikke så lett, når ønsket er så stort. 

Slik er dessverre sorgen. Den er som en berg og dalbane, enten er du på toppen eller så er du på bunnen. Det kan også sammenlignes som en sirkel, som endrer størrelse ved tid og stunder. Det er godt når jeg er på toppen og føler meg som Ida igjen, men når jeg når bunnen kan jeg ikke fordra det. Sånn vil det bestandig være... Jeg har det godt til tider, men samtidig har jeg det tungt like etter, men jeg vet og forstår at det vil gå bra. Noen dager, så sperrer hodet for øynene!



 

 

Slipp taket!!! Vær så snill...

Å gå videre er visst lettere sagt enn gjort. Jeg har lenge trudd at jeg hadde akseptert alt, eller akseptert i den grad det er mulig. Jeg var sikker på at jeg var begynt å gå videre, men det er en liten bit i meg som holder fast, som ikke er klar for å bli ferdig.

 

Kjære underbevistheten min, slipp taket! Slipp taket slik at vi begge kan gå videre, få det bedre med oss selv. Vi vet begge to at vi aldri kommer til å glemme den lille jenta vår, uansett hva som skjer videre i livet vårt. Hun vil for alltid være barnet vårt, og de som kommer etter vil alltid vite om henne. Vi har så mange fine og spesielle minner sammen, at det er vanskelig å glemme. Ingrid Johanne vil aldri bli glemt, det må du huske. Vi vil bestandig være mammaen hennes og hun vil alltid være datteren vår.

 



 

Jeg vet det gjør veldig vondt nå, og det vil bestandig være vondt. Men, viss du kjenner litt ekstra etter, så tror jeg nok du vil kjenne at det er ikke like vondt lenger. Det er litt lettere å trekke pusten dypt uten å måtte ta til tårene. Såret i hjertet vårt begynner sakte men sikkert å gro. Det er Ingrid som er med på å pleie det, for hun bor i hjertet vårt. Det er der hun har sin plass, der hun hører hjemme. Sammen med alle andre som vi har plasert inni der. Du skulle bare visst hvor mye et hjerte kan romme. Du trenger ikke være redd for at hun ikke er med deg , for det er hun hele tiden. Hun lever videre inne i oss. Derfor er det vår oppgave nå å leve et rikt liv slik at hun får opplevelser sammen med oss. Vi skal fremdeles skape de minnene vi ønsket sammen med henne, men på en litt annen måte.

Så kjære underbevistheten min, slipp taket på Ingrid. Ingen av oss vinner på at du klamrer deg fast. Selv om du slipper henne litt av synet betyr det ikke at du er ferdig. Men vi viser henne at vi klarer oss og hun trenger ikke bekymre seg lengere Både jeg og du vil få det bedre, lettere. Vi klarer å møte verden uten henne fysisk til stedet. Vi er klare for å møte verden med henne i tankene og hjertet vårt. Så, slipp taket slik at Ingrid kan bli fri. Slik at vi kan bli fri.



 

Når blir jeg klar igjen ?

Det er ikke til å legge skjul på at vi ønsker å bli gravide igjen, at jeg ønsker å bli gravid igjen. Men når vet man egentlig at en er klar for et nytt svangerskap etter å ha mistet? 

 

Selv om Ingrid aldri var planlagt men selvfølgelig ønsket fra første sekund. Følte jeg det var så riktig å få barn når jeg først fant ut at jeg var gravid. Vi hadde og har det så godt sammen. Selv etter snart 6 år er vi som et gammelt ektepar men samtidig nyforelsket. Jeg traff blink på første forsøk. Ja, vi har hatt våre nedturer, men vi har bestandig kommet oss igjennom dem. Nå har vi i tillegg kommet oss igjennom det som kanskje splitter mange par, nemlig å miste barnet sitt. Jeg føler vi har kommet hverandre så mye nærmere enn vi noen gang har vært. Jeg vet vi er klare for et barn til. Klare for å bli en familie. Vi har så mye kjærlighet som vi ønsker å dele og gi. 



 

 

Jeg er fullstendig klar over at et nytt svangerskap vil være mye tøffere enn det første, men det føler jeg meg klar for. Vi kommer til å komme oss igjennom det, for jeg vet at jeg kommer til å få enda mer oppfølging neste gang. Jeg føler på meg at neste gang blir det vår tur. Neste gang kommer vi til å ta med oss babyen vår hjem. 

 

Men siden jeg ikke enda er blitt gravid igjen har jeg begynt å tenke over om jeg egentlig har vært klar for å bli gravid igjen. Kanskje kroppen mener jeg ikke er klar enda. I tillegg har vi de siste månedene vært litt opptatte med venting på møte med sykehuset og alt det der. Nå er det endelig over og jeg føler vi endelig kan ordentlig komme oss videre med livet vårt. Vær gang jeg endelig har klart å legge ting litt på avstand, ble alt rippet opp igjen etter at vi ble kaldt inn til møte. Nå siden vi er ferdig med alt, håper jeg det endelig snart skal bli vår tur igjen. 

 



 

  

  
 
 

 

Finnmark på sitt beste

Les mer i arkivet » Mai 2017 » Mars 2017 » Desember 2016
hits