Forsiden Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

1 uke siden begravelsen !

"I dag ,lille engelen til mamma og pappa. Er det en uke siden vi var mange smalet sammen med deg, for å ta farvel. For en uke siden gjorde mamma og pappa noe de aldri trudde de måtte igjennom. Mamma og pappa måtte følge deg til ditt siste hvilested. Vi måtte se en liten kiste, der vår eneste og første datter lå og sov. Dette er ikke en søvn du noen gang vil våkne av. Du kommer til å sove for alltid. For en uke siden måtte mamma og pappa se deg bli sunket ned i jorden av tantene og onkelen din. Vi måtte forlate deg der, helt alene. Kan du noen gang tilgi oss for å ha gått i fra deg?... Har du det godt, passer noen på deg? Elskede ungen til mamma og pappa, vi ses igjen  ."

 

For en uke siden gjorde jeg noe som en forelder aldri skal måtte gå igjennom. Jeg gjorde noe som virkelig ikke er normalt...  Jeg måtte gravlegge mitt eget barn. Det normale hadde vært om hun skulle begrave oss. Det er ikke normalt at foreldre skal overleve sine barn, eller er det det?

 

Natt til den 20 sov jeg veldig dårlig. Men når klokken ringte, var det bare å stå opp. Kle på seg den svarte kjolen jeg handlet inn noen dager før, ta på seg den svarte kjolen og ordne håret slik jeg ville ha den. Sminke var utelukket, til og med å dekke øynene orkete jeg ikke. Jeg kunne ikke brydd meg stort heller. Dårlig matlyst hadde jeg å den dagen. men mamma ordnet et halt rundstykke som jeg måtte prøve å spise litt av. Jeg klarte å få i meg noen tygger, før jeg ble for kvalm til å spise.

 

Da klokken nærmet seg 10, kjørte vi bort til kapellet på sykehuset, der begravelsen skulle holdes. Det ble mest riktig å ha det der, det var der hun fikk sin velsignelse. Så der skulle hun få sin siste avskjed også. I tillegg var det den samme presten som var sammen med oss fra dag 1 etter at hun døde som skulle holde begravelsen. Det var tross alt hun som kjente oss og vår historie, i tillegg til at det var hun som holdt velsignelsen til Ingrid Johanne.

Da vi kom fram til kapellet fikk vi tatt ut Ingrid fra kjølerommet. Vi hadde lagt henne klar i kisten sin og tatt farvel med henne dagen før begravelsen. Vi gikk satt kisten på bukkene eller hva det nå heter, og oppå ett pledd slik at hun sku slippe å stå direkte på dem. Og slik at det skulle bli litt lunere. Lillesøsteren min jobber på en blomsterbutikk der vi bestilte alt fra, så de var levert allerede dagen før. Så det var bare for oss å legge blomstene slik vi ville ha dem. I tillegg byttet vi ut noen hvite lys, med rosa. Vi plasserte blomsteroppsatsen som var fra meg og Alexander oppå kisten, den ble lagt sammen med henne i graven også. Etter at alt var klart, ble jeg bare sittende på plassen min og stirre på den lille kisten. Tenk, inne i den kisten lå barnet mitt. Barnet mitt som jeg og mange andre hadde gledet seg sånn til å møte. Men ikke slik, ikke nå...

 

Da klokken begynte å nærme seg halv 12 begynte de fleste som skulle være med i begravelsen å ankomme. Jeg knakk sammen av synet. Alt ble så virkelig plutselig. Men jeg setter så umåtelig pris på alle som ville og kunne komme å være sammen med oss den tunge dagen.

 

Alt i alt, var det en fin begravelse. Viss man kan kalle en begravelse fin. Jeg ville egentlig ikke at seremonien i kapellet skulle bli slutt. For da betydde det at vi måtte kjøre på gravplassen. Det gruet jeg meg virkelig til. Men seremonien var til slutt over, og Alexander fikk lov til å bære henne ut i bilen våres. Vi valgte å kjøre henne selv, i våres egen bil, med kisten hennes på fanget våres. Der hun hørte til. Det er noen av de tyngste skrittene jeg har tatt. Det å gå bak Alexander, mens han bærer vår datters kiste, var utrulig vondt. Å jeg måtte nok en gang knekke sammen. Alexander fikk også bære henne til graven. Jeg følte det var mest riktig at han skulle få bære henne dit. Jeg hadde tross alt fått lov til å bære henne i litt over 5 måneder, selv om at det ikke var slik jeg hadde tenkt han skulle få bære henne. I tillegg følte jeg at  jeg ikke kom til å klare å bære henne selv, eller sammen med Alexander.

 

En alt for liten kiste!


"En liten skatt, vi ventet

En liten skatt, vi elsker

En liten skatt, så perfekt

En liten skatt, en engel ble"

 

Jeg skjønner egentlig ikke hvor den siste uken har gått. Eller egentlig føles alt som en evighet. Men det er jo ikke det, det er faktisk bare 7 dager siden begravelsen. Det er snart 21 dager siden hun døde fra oss. Men det er da ingen evighet?

 

De siste dagene har vært som en berg og dalbane. De har gått opp, der jeg fint har klart å komme meg gjennom dagen. Jeg klarer å tulle og le. Være glad på andres vegne. Men dagen etter på kan være helt motsatt. Jeg kan enkelte dager knekke sammen av den minste ting. Bare det å se andre fremmede barn, er vanskelig. Tenk da, når jeg ser barn som jeg kjenner... Jeg kan til og med føle meg misunnelig på andre. At de enten er gravide, har barn. Jeg kan til å med være misunnelig på at de er glade. For jeg er lei av å føle meg trist

 

Det å være trist er slitsomt, det tærer virkelig på kreftene. Å når jeg blir lei meg, blir jeg lei meg på de andres vegne, som ser at jeg er lei meg. Og ikke helt vet hvordan de skal gjøre meg glad igjen. Det blir en sorg i sorgen.   Det er slitsomt å ha det slik. Men det er vel slik når man havner i en sorg.?Uansett hva det måtte være... Jeg vet at dagene som er gode blir det flere av etter hvert. Og at dagene som er dårlige, vil det bli mindre av. Men jeg vil ha det slik nå!

 

Lille hjerte til mamma og pappa ♥



#begravelse #kiste #grav #rosa #blomster #lys #hjerte #brutalt #urettferdig #livet #mammalivet #mamma #pappa #englemamma #englepappa #småføttersetterdypespor #etbarnforlite #skatt #engel #uvirkelig

4 kommentarer

Constanza Marcela

27.10.2015 kl.09:50

Har ikke ord, alt liker i følelser.. Utrolig trist og vondt å lese! Kondolere så masse <3 Kan forstå dette ikke er noe lett og det må bare ta tiden med hjelp! Sender gode varme klemmer bort <3 Følge med deg <3 klem <3

birdbay

27.10.2015 kl.09:55

Så trist å lese. Min aller dypeste medfølelse. En liten klem sendes fra denne kanten.

Ida

27.10.2015 kl.11:01

Constanza Marcela: Takk :) <3

Ida

27.10.2015 kl.11:09

birdbay: Takk :)

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for første gang til en nydelig prinsesse-engel! Følg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits