Forsiden Blogg.no Min historie Flg meg Instagram

Jeg forsvant...



Det fde et barn. Sitt aller frste. For s se det d er en opplevelse jeg hper ingen av dere som er innom bloggen min skal f oppleve. Til de av dere som dessverre allerede har opplevd det, beklager jeg s mye. Ingen av oss har fortjent dette p noen mter... Hper jeg!

Jeg forsvant rett etter fdselen. Hele kroppen og hodet var tomt. Jeg tenkte, men tenkte ikke likevel. Jeg bare eksisterte. Enset hva som skjedde rundt meg, men fikk det egentlig ikke med meg. Jeg kunne like godt vrt dd, for det var bare kroppen min som eksisterte. En kropp uten en sjel. Jeg forsvant inn i min egen lille boble. Ville ikke leve i virkeligheten, for den virket s meningsls. S urettferdig. Men sannheten er at jeg levde i virkeligheten, om jeg ville det eller ikke. En bit av meg selv dde den fatale kvelden...

De frste dagene var helt forferdelige. Meningslse og virket ikke sanne. Jeg knakk sammen av alt. Alle som kom p besk. For det var ikke slik de skulle komme p besk. Det skulle ikke vre fordi hun var dd. De skulle ikke komme p besk for si farvel. For f se henne for aller frste gang, men samtidig den siste. Jeg knakk sammen av se p henne. For det var ikke slik jeg skulle se henne, uten liv, kald, borte. Hun som bare for en liten stund siden hadde bodd inne i magen min. Var ikke der lenger, skulle aldri vre der lenger heller. Hun skulle ikke vre sammen med oss en gang. Ikke p den mten vi hadde sett for oss... Hun gr ved vr side, men kan ikke se det. Hun holder vr hnd, men vi kan ikke kjenne det...

N, snart 2 mneder senere er det fremdeles like forferdelig. Jeg er fremdeles inne i en liten boble, men en boble som jeg kan g inn og ut av. Det kommer an p dagene mine. Det er ikke bestandig jeg er til stede inne i meg selv, men forsvinner. Da havner jeg inne i sorgen igjen, men det er p grunn av at jeg er for sliten til holde meg oppe. Det vil bestandig vre forferdelig, men noen dager er det lettere puste enn andre dager.

Den delen av livet som mange av oss fortrenger og der vi tenker det skjer ikke meg, har jeg ftt erfart. Jeg har lrt og erfart at livet er urettferdig, veldig urettferdig. Det er brutalt og tar vendinger som du ikke er enig i, men som du ikke fr ha noen bestemmelsesrett over. Jeg har lrt at det skjer faktisk meg, det skjer oss alle. Noen er bare mer heldig og slipper unna. Men det er ikke sikkert de er like heldige sitt neste liv...



7 kommentarer

miamisweety

05.12.2015 kl.20:51

vekker dype minner av lese dette her. :(

Rikke

05.12.2015 kl.21:35

Mammahjertet mitt er s overfullt av empati for deg at dine sterke ord fr frem en tre i yekroken min. Jeg aner ikke hvordan det er miste et barn s jeg skal ikke nedlate deg med komme med noen rd p hvordan du skal mte dagene. St p og ikke gi opp!

Ida

05.12.2015 kl.22:57

<3

Infinity times infinity

05.12.2015 kl.23:18

Tror vi ingen kan forst eller forestille oss hvordan det er miste et barn, fr vi str i den foten selv. Det m vre helt forferdelig. Hper du fr den hjelpen du kan f for bearbeide dette. Sorgen kan ofte g over til depresjon. Nei huff.. Tror jeg skal slutte skrive n. Blir bare feil ment til deg.

Daniel Miller

05.12.2015 kl.23:32

<3 <3

Ida

06.12.2015 kl.10:54

<3

Ida

06.12.2015 kl.10:54

<3

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for frste gang til en nydelig prinsesse-engel! Flg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits