Forsiden Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

Jeg forsvant...



Det å føde et barn. Sitt aller første. For så å se det dø er en opplevelse jeg håper ingen av dere som er innom bloggen min skal få oppleve. Til de av dere som dessverre allerede har opplevd det, beklager jeg så mye. Ingen av oss har fortjent dette på noen måter... Håper jeg!

 

Jeg forsvant rett etter fødselen. Hele kroppen og hodet var tomt. Jeg tenkte, men tenkte ikke likevel. Jeg bare eksisterte. Enset hva som skjedde rundt meg, men fikk det egentlig ikke med meg. Jeg kunne like godt vært død, for det var bare kroppen min som eksisterte. En kropp uten en sjel. Jeg forsvant inn i min egen lille boble. Ville ikke leve i virkeligheten, for den virket så meningsløs. Så urettferdig. Men sannheten er at jeg levde i virkeligheten, om jeg ville det eller ikke. En bit av meg selv døde den fatale kvelden... 

 

De første dagene var helt forferdelige. Meningsløse og virket ikke sanne. Jeg knakk sammen av alt. Alle som kom på besøk. For det var ikke slik de skulle komme på besøk. Det skulle ikke være fordi hun var død. De skulle ikke komme på besøk for å si farvel. For å få se henne for aller første gang, men samtidig den siste. Jeg knakk sammen av å se på henne. For det var ikke slik jeg skulle se henne, uten liv, kald, borte. Hun som bare for en liten stund siden hadde bodd inne i magen min. Var ikke der lenger, skulle aldri være der lenger heller. Hun skulle ikke være sammen med oss en gang. Ikke på den måten vi hadde sett for oss... Hun går ved vår side, men kan ikke se det. Hun holder vår hånd, men vi kan ikke kjenne det... 

 

Nå, snart 2 måneder senere er det fremdeles like forferdelig. Jeg er fremdeles inne i en liten boble, men en boble som jeg kan gå inn og ut av. Det kommer an på dagene mine. Det er ikke bestandig jeg er til stede inne i meg selv, men forsvinner. Da havner jeg inne i sorgen igjen, men det er på grunn av at jeg er for sliten til å holde meg oppe. Det vil bestandig være forferdelig, men noen dager er det lettere å puste enn andre dager. 

 

Den delen av livet som mange av oss fortrenger og der vi tenker det skjer ikke meg, har jeg fått erfart. Jeg har lært og erfart at livet er urettferdig, veldig urettferdig. Det er brutalt og tar vendinger som du ikke er enig i, men som du ikke får ha noen bestemmelsesrett over. Jeg har lært at det skjer faktisk meg, det skjer oss alle. Noen er bare mer heldig og slipper unna. Men det er ikke sikkert de er like heldige sitt neste liv... 

 



 

 

 

 

7 kommentarer

miamisweety

05.12.2015 kl.20:51

vekker dype minner av å lese dette her. :(

Rikke

05.12.2015 kl.21:35

Mammahjertet mitt er så overfullt av empati for deg at dine sterke ord får frem en tåre i øyekroken min. Jeg aner ikke hvordan det er å miste et barn så jeg skal ikke nedlate deg med å komme med noen råd på hvordan du skal møte dagene. Stå på og ikke gi opp!

Ida

05.12.2015 kl.22:57

<3

Infinity times infinity

05.12.2015 kl.23:18

Tror vi ingen kan forstå eller forestille oss hvordan det er å miste et barn, før vi står i den foten selv. Det må være helt forferdelig. Håper du får den hjelpen du kan få for å bearbeide dette. Sorgen kan ofte gå over til depresjon. Nei huff.. Tror jeg skal slutte å skrive nå. Blir bare feil ment til deg.

Daniel Miller

05.12.2015 kl.23:32

<3 <3

Ida

06.12.2015 kl.10:54

<3

Ida

06.12.2015 kl.10:54

<3

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for første gang til en nydelig prinsesse-engel! Følg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits