Forsiden Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

Å planlegge en barnebegravelse

Når testen du tilfeldigvis valgte å ta for å avkrefte for deg selv at du var gravid. Plutselig gir deg et resultat du ikke helt var forberedt på. Nemlig at du var gravid. Tusen vis av tanker farer gjennom hodet ditt. Hvordan fremtiden blir. Oppdragelse. Hvordan du selv kommer til å bli som mor. Kommer jeg og samboeren til å holde sammen hele livet. Hva trenger vi av utstyr? I tillegg til mange andre tanker som jeg ikke orker å ramse opp. Du vet de selv viss du har vært gravid.

 

En tanke som aldri streifet hodet mitt. Var at jeg kanskje kom til å måtte begrave mitt eget barn. Jeg så aldri for meg å planlegge en begravelse for mitt første barn, som ikke en gang var født enda. Men hvem gjør vel det? Hele tanken er så absurd og surrealistisk at det egentlig ikke er normalt å tenke. Et menneske som aldri har fått oppleve livet, skal vel ikke måtte begraves? Men jo, noen ganger skjer det også... Med mange flere enn det vi egentlig er klar over. Men det er ikke så rart egentlig. Hvem har vel lyst til å tenke på at barn også kan dø?

 

Det var ikke mange timene etter fødselen at vi ble spurt om hva vi ønsket å gjøre. Skulle hun begraves i egen grav, eller i en fellesgrav. I tillegg til flere spørsmål som jeg ikke husker en gang. De første dagene etter fødselen er så omtåket. Jeg var ikke helt til stedet i tankene mine. Eller i kroppen min. Men vi var veldig enig i at hun skulle ha sin egen grav. En grav som vi kunne gå til når vi trengte det. Et sted vi kunne minne livet hennes.

 

Men det å planlegge begravelsen til barnet mitt. Som bare for noen dager siden lå inne i magen min. Nå skulle legges i jorden. Uten å ha fått levd et fullverdig liv som jeg mente hun skulle ha. Uten å ha fått livserfaringer som jeg ønsket å gi henne. Det var så galt og vondt, at det går ikke an å beskrive. Vi skulle jo planlegge barnedåp i første omgang. En tilknytting til Gud skulle hun få, men ikke på denne måten. 

 

Å finne en dag som skulle passe alle. At flest mulig av våre kjære skulle få lov til å følge det kjæreste vi hadde til sitt siste hvilested. At de skulle få se at vi skulle legge babyen vår i jorden. Velge ut en kiste, i stedet for barnevogn. Hvor motsatt av normalen er ikke det? Velge ut salmer og sanger som skulle spilles, i stedet for å øve på barnesanger og rim.

 

Vi valgte å gjøre alt selv. Alt fra å "stelle" henne. Legge henne i kisten. Lage programmet og kjøre henne til hennes siste hvilested. Dette var den eneste gangen vi fikk stelle til "selskap" for henne. Selskap blir egentlig litt feil å kalle det. Men dere skjønner kanskje hva jeg er ute etter. For oss ble dette det riktigste å gjøre. Da fikk vi det helt som vi ville. Vi visste hvordan hun hadde og lå i kisten sin. Vi fikk sette vårt eget preg på programmet slik at det ble så verdig som vi ville at det skulle være. Vi kjørte henne i våres egen bil. Den bilen hun skulle ha sittet i når hun egentlig skulle ha blitt født, og skulle bragt henne hjem. Jeg skrev en minnetale. Med hele hennes historie. Noen ganger skulle jeg ønsket at jeg leste den opp selv, men jeg trur faktisk ikke jeg hadde klart det. Vi fikk begravelsen som vi selv ville, med en del hjelp fra henne selv..

 

I en slik situasjon er ingen ting galt eller riktig. Her må man selv føle seg frem til hva som føles riktig for dere. Men selvfølgelig. Jeg håper så inderlig at ingen av dere som leser dette innlegget skal måtte gå igjennom det som jeg har gjort. At ingen av dere skal måtte føle den smerten som vi gjør nå. En slik sorg forsvinner aldri. Den blir egentlig ikke noe lettere. Men du selv blir sterkere til å bære sorgen på dine skuldre. På en eller annen måte finner du ut hvordan du skal bære den. Det eneste som kan gjøres, er å lære seg å leve med sorgen.

 

Jeg håper dere alle sammen hadde en fortreffelig jul i går. At maten smakte og gavene falt i smak. Min julaften ble litt rar. Men vi kom oss igjennom den. Og den første julen er over. Hun skulle riktig nok ikke ha feiret den fysisk sammen med oss, men hun skulle fremdeles ha vært blant oss. Inne i magen min.


En kiste så liten. For et mennesket som aldri fikk oppleve verden som alle oss andre!

 

God jul ♥ 

4 kommentarer

25.12.2015 kl.20:44

<3

mila

25.12.2015 kl.21:45

masse hjerteklemmer til dere<3

Ida

25.12.2015 kl.21:46

mila: Takk <3

Dounia

26.12.2015 kl.19:22

Vist e får spør hvordan døde hun😭 ❤ 🌹

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for første gang til en nydelig prinsesse-engel! Følg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits