Du sitter alene i mørket hjemme. Alle andre er sammen med venner. Du har å lyst til det, men samtidig ikke. Tankene siver sakte men sikkert frem i hodet ditt. Mer og mer for hvert minutt du er alene. For hvert minutt der du ikke har noen muligheter å oppholde hodet ditt på. Fokusere på andre tanker. Tanker som er bedre for deg. Sunnere. Tanker som skulle ha trukket deg opp. Ikke trekke deg ned. Tanker om at du ikke er bra nok. Er kjedelig og lite verdt. At du egentlig ikke skjønner hvorfor samboeren din er sammen med deg. At forholdet deres aldri kommer til å vare. At jeg egentlig burde ha vært alene. Slik jeg forestilte at jeg kom til å ende opp før vi ble sammen. 

Jeg har aldri hatt det enkelt med meg selv. Dratt meg selv ned i søla. Aldri følt meg viktig. Aldri følt meg som nummer en. Jeg har bestandig vært lukket. Redd for å slippe andre inn på meg og vise meg 100%, for jeg tenkte at andre kom til å synes at jeg var rar eller kjedelig. Jeg var redd for å bli såret og avvist, for jeg tenkte at viss de gjorde det, var det fordi de syntes jeg var rar. Redd for å skuffe andre, gjøre feil, si feile ting. Jeg var redd for at andre ikke ville akseptere meg for den jeg var.

Ja, jeg ble mobbet på barneskolen. Jeg brukte briller og ble kalt brilleslange. Jeg var litt rundere enn de andre og ble kalt tykk. Et minne som har risset seg inn i sjelen min er ordene "Du vil ikke ha problemer med å flyte i bassenget, for du har jo så mye flesk!". Det gjorde vondt å høre de ordene, men jeg husker jeg bare lo av det. Ville ikke vise at jeg ble såret... Vi bodde på feil plass og jeg ble egentlig ikke inkludert. Jeg skulle feire bursdag, men jeg synes å huske at en gang så kom det ikke noen fra klassen. Noen av dem ringte samme dagen for å fortelle at de kunne ikke komme og noen sa ikke ifra i det hele tatt. Vi flyttet og jeg byttet skole. Jeg fikke en tøff start og endte opp med å være alene den første tiden.

Etter at vi flyttet var jeg også redd for å søke kontakt med de andre barna. Jeg var redd for at de ikke ville like meg. Redd for at jeg skulle bli avvist. Jeg fikk selvfølgelig venner etter hvert, men føler ikke at jeg var flink nok til å ta vare på dem. 

Barn kan være virkelig slemme. De sier akkurat det de mener. Uansett om det er gode ord eller ord som kan såre andre. Dessverre ble jeg også en av de barna som såret andre. Sa ting som jeg virkelig ikke burde. Ting som jeg angrer på den dag idag. Ting som nå er for sent å ta tilbake. Men hva gjør man ikke for å kunne passe inn. Ha en tilhørighet. Jeg hadde så lenge vært på den siden . Ikke følt at jeg passet inn.Ikke at jeg følte at jeg passet inn da heller. Men jeg var en del av noe. Jeg hadde noen som ville være sammen med meg, etter å ha vært så lenge alene. Selvfølgelig er det ingen unnskyldning, og det er heller ikke noe som jeg er stolt over. Og noe som jeg gjerne skulle ha kunne tatt tilbake eller gjort om igjen om det bare var mulig.

Dessverre er det mye jeg angrer på jeg ikke gjorde og har gjort. Angrer på ting jeg ikke fikk gjort. Føler at jeg har mistet mye av ungdomstiden min.Gått glipp at masse minner som jeg skulle ha sittet igjen med på gamlehjemmet. Minner som jeg selv har unnlatt å være med på. Men det er på grunn av frykten. Frykten for å ikke få være med på ting. Frykten for at jeg skal virke merkelig og kjedelig. Det sikreste for meg ble å sperre meg selv inne. Være alene. Vente til at andre tok initiativ til å spørre meg om å bli med på ting. Eller til og med finne på unnskyldninger for å ikke kunne være med på ting.Å være stille og ikke si så mye var også lettest for meg. Viss jeg ikke sa så mye, kunne jeg heller i si noe dumt eller dumme meg ut. Men nå er det for sent å angre. Jeg får ikke igjen disse årene. Å det er min egen feil.