Forsiden Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

Når du egentlig ikke vil ha rett

Som regel vil jeg tørre å påstå at de aller fleste mennesker liker å ha rett en eller flere ganger i løpet av livet? Enig eller uenig i det? Men dessverre finnes det de gangene du vet du har rett i en sak, men innerst inne ønsker du så inderlig å ha feil. Vi har dessverre havnet i en situasjon der vi hele tiden har vist at vi hadde rett.

 

I går var vi på sykehuset igjen. Denne gangen for å prøve å få en forklaring på hvorfor akkurat de valgene som ble tatt, faktisk ble valgt. Noen forklaring fikk vi ikke akkurat denne gangen, men neste gang når legen vi møtte fikk satt seg mer inn i brever som vi hadde sendt til fylkeslegen og fått en skriftlig forklaring fra legen vi hadde den kvelden. Det vi derimot fikk ut av møte, var at vi egentlig hadde rett. Vi hadde rett i at det var mulig å velge en annen vei enn det legen vår hadde valgt. Han hadde valgt en vei uten å forklare hvorfor han gikk den. Han hadde valgt en vei uten høre på våre innspill, om at det faktisk var 18 dager i mellom terminene mine og om han i det hele tatt tok hensyn til det. Egentlig skulle det ha vært til vår fordel. Tvilen skulle ha kommet oss tilgode. Da vi ba om å få riehemmende, lungemodning, hvorfor hørte han ikke på oss? Hvorfor hørte du ikke på pasientene dine? Hvorfor kan jeg bare spekulere i nå. Noen gode spekulasjoner blir det dessverre ikke. Det vi også får vite er at det står i journalen min at UNN ikke tar i mot før uke 22 + 5. Det vi fikk vite var at de ikke hadde kapasitet til å ta oss i mot, en vesentlig stor forskjell vil jeg tro. Ikke vet vi om UNN ble fortalt at det var såpass stor forskjell mellom mens- termin og UL - termin. Kanskje de hadde ment noe annerledes da? 

 

Nå merker jeg at tankene dersom at, hvis bare og andre spekulasjoner begynner å dukk opp igjen. Jeg vet de ikke hjelper, for vi får henne uansett ikke tilbake. I tillegg gjør de bare mer skade enn nytte. Det jeg skal fokusere på nå er saken vi har fremfor oss. At vi skal prøve å forhindre at andre havner i samme situasjon som oss. Ingen andre skal måtte sitte igjen med følelsen av at de ikke var viktig nok. At de ikke fikk den hjelpen de ba om. Å ikke hvite hvorfor ingen ting faktisk ble gjort. Det er det som gjør hele vår situasjon så ille. Hadde han prøvd og utfallet hadde blitt det samme, da hadde vi sittet igjen med en helt annen følelse i kroppen. 

 

Tankene og situasjonen gjør meg så frustrert. Tankene om at det hele kunne vært så annerledes gjør så vondt. Kanskje vi fremdeles hadde hatt den lille jenta vår i livet. Ja, hun hadde hatt en kamp foran seg. Tøffe dager og tøffe utfordringer. Jeg skulle så gjerne ønsket vi ikke hadde rett. At legen gjorde alt. At det faktisk ikke var noen andre muligheter. Men nå er det for sent. Vi får aldri vite om det var mulig å utsette fødselen eller om det var mulig å redde henne. Det er noe vi må leve med!

 



Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for første gang til en nydelig prinsesse-engel! Følg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits