Forsiden Blogg.no Min historie Følg meg Instagram

Det nærmer seg slutten



Det er lørdag og det er under en uke til min første mens - termin som er mest riktig, og den jeg har begynt å følge etter at vi mistet henne. Tankene mine har vært så kaotiske de siste dagene. Etter møtet på onsdag datt jeg litt sammen igjen. Det var som enda et slag i tryne. Ikke vet jeg lenger hvordan dette vil ha en effekt på meg, hvordan jeg skal makte å komme meg videre igjen... Jeg hadde så godt som klart å forsone meg om at det var dette som var meningen. Nå klarer jeg det ikke lenger. Jeg tenker sånn på om hun kunne ha vært reddet. Om hun kunne klart seg. Om fødselen kunne vært stoppet. Det sliter mer på meg enn jeg hadde trudd og ønsket. Å skal leve i uvissheten resten av livet om hva som kunne ha vært kommer til å bli tungt. For det kommer jeg til å gjøre, uansett hvor mye jeg jobber med meg selv og tankene mine. Han tok i fra oss fremtiden vår. Han tok i fra oss retten til å kjempe for datteren vår, for han valgte å ikke gjøre noe som helst. Han valgte å lukke ørene sine for våre innspill.

 

Svangerskapet mitt begynner som sagt å nærme seg slutten nå. Selv om jeg ikke er gravid lenger, så har jeg gått igjennom dette svangerskapet. Du fortsetter med å telle ned, men da for å bli ferdig med det. Komme seg over dagen som skulle vært så spesiell og magisk. Prøve å overleve dagen. Jeg gledet meg sånn til dette. Det å føde, skulle få babyen min på brystet etter å ha jobbet hardt med å få henne ut. Det første møtet. Revet i fra oss. 



 

I det siste synes jeg det stadig vekk er gravide kvinner hvor enn jeg snur og vender meg. Mødre som holder på barna sine. Er lykkelige og smiler uten å tvinge det frem. Det påvirker meg mer enn det gjorde tidligere.  Jeg misunner dem. Jeg misunner det de får lov til å gjennomføre, ikke minst det de får lov til å oppleve. Bare det å skrive om det får meg til å kjenne en klump i halsen. Jeg har lyst til å gråte. Sorgen og savnet har kommet så sterkt tilbake igjen. Såret som så fint var begynt å hele er nå begynt å blø på nytt.

 

Sliten av å være sterk er jeg nå. Hvert fall for en stund. Nå er det på tide å slippe følelsene på ny ut, og gjøre plass for nytt. Alt det fornuftige jeg har sagt til meg selv i løpet av tiden virker bare som tull nå. For jeg vet ikke lenger om jeg egentlig mener det jeg sir. Jeg sier at jeg vet det ikke hjelper å tenke dersom at, hvis om, men jeg tenker slik uansett. Jeg vet at hun ikke ville ha ønsket at jeg skal ha det slik, men jeg har det vanskelig uansett. Jeg skulle sånn ønsket at jeg ikke følte alt jeg følte. Det er tungt, vanskelig og slitsomt.



  

7 kommentarer

Kacharin

16.01.2016 kl.17:31

Oi :( Det var trist! Jeg vet nok ikke hvordan du har det. Men kunne forestiller meg at det er helt utrolig dårlig følelser. ønsker deg lykke til videre. Holdt motet oppe, så skal det nok løse seg etter hvert :)

Ida

16.01.2016 kl.19:15

Kacharin: Vil nok aldri løse seg :-) Men takk !

Merethe

16.01.2016 kl.20:16

Det e nok helt normalt at tankan svirre. Dæm e som du sir, der uansett :( Det vil nok alltid være bølgedala, men forhåpentligvis blir det lettere å oppleve dæm, laaaaangt der fremme en plass. Glad i dåkker 💜 Stor klem fra tante og onkel 💜

Constanza Marcela

16.01.2016 kl.23:11

helt forferdelig tenker jeg. kan ikke sette meg inn i dette men kan skjønne dette er ekstremt vondt og tøft og ikke kommer så lett gjennom det. Helt normalt når miste noen og på den måten. Fikk noen tårer av det du skrev det skjære gjennom meg å det er nok mye mye tøffere for deg. Ting må bare ta med tid uansett kan være mye nedturer men husk en ting ta med de gode mine i hjerte. Du er sterk det vet jeg du er<3 og du har nok en fantastisk kjærest som er der for deg og familie og venner. Kan ikke forestille meg hvor vanskelig det er men vondt det forstår jeg meget godt. Håper det hjelper og skrive og snakke om dette. uansett om aldri blir glemt og aldri vekke så kan det bli kanskje litt bedre etter hvert..

stå på! klem<3

Anon

17.01.2016 kl.03:27

Jeg skal ikke sitte her å si at alt blir bedre og at smerten blir lettere, og jeg skal heller ikke sitte her å tro at jeg kan forstå smerten du går gjennom. Smerten blir aldri å forsvinne helt fordi hun er, og kommer alltid til å være den lille engelen deres. Hun skulle ha vært her nede sammen med deg og pappaen hennes, og det er fakta. Hun passer på deg og pappaen sin, fordi kjærligheten dere gav henne og kjærligheten hun gav dere mens hun var her var såpass så sterk at den ikke bare kan forsvinne eller børstes under teppe. Kanskje dere får barn lengre inn i framtiden, og da kommer storesøsteren deres til å passe på dem.

Du er så utrolig sterk. Du tror det kanskje ikke selv, men du er sterk som bare det. Tror at engelen deres også vet hvor sterk du og pappaen hennes er. Hun er med deg hele tiden, og hun er nok kjempe stolt av mammaen sin. Jeg beundrer det faktum at du er tøff nok å fortelle om smerten din, og at du faktisk tar opp et tema som blir skygget unna i vårt samfunn.

Jeg håper at dagene engang i framtiden blir lysere og lettere for deg.

Ida

17.01.2016 kl.15:56

Constanza Marcela: Takk <3

Ida

17.01.2016 kl.15:56

Anon: Takk, det sies at det blir det. Så satser på det <3

Skriv en ny kommentar

Ida

24, Hammerfest

Den 08.10.15 ble jeg mamma for første gang til en nydelig prinsesse-engel! Følg min reise videre i livet med et barn i himmelen og et nytt svangerskap! I januar blir vi foreldre igjen!

Kategorier

Arkiv

hits